Film og bilder i prosjektet HÅNDKRAFT, Husflidhåndverkerne Innlandet

https://youtu.be/ZMez39n3x04

Krans av krøllet skinn

Kranser av krøllet skinn

Fine og holdbare kranser kan lages av skinnrester av fint og krøllete skinn. Jeg har brukt en stamme av ferdig kjøpt halmkrans med diameter 25cm. Så har jeg sydd sammen skinnrester fra buk og nakker til å dekke kransen med. Her er det slik som når jeg lager forside til pute, at det er fint å være litt bevisst på fargekombinasjoner og ullas vokseretning.

Når diameteren på kransen er 25cm, betyr det at omkretsen blir 78,5cm. Jeg sydde den på 76,5cm, slik at den strammer litt. 

Bredden på skinnet kan være 9,5cm. Da dekker skinnet framsiden av kransen, samt innsiden og utsiden. Hvis du velger denne varianten, kan du bruke en limpistol til å feste skinnet til halmkransen. Jeg limte utsiden først og strammet og fordelte den ekstra vidden på innsiden etterpå.

Hvis du har mye skinnrester, eller velger å bruke et helt skinn, kan du lage en litt mer elegant løsning uten bruk av noe så formastelig som limpistol(!). I dette tilfellet er omkretsen rundt halmkransen 13 cm, så til denne varianten trengs altså 76,5x13cm. Så syr jeg sammen skinnet på baksiden av kransen og fordeler den ekstra vidden fra innersvingen etter hvert. Da blir kransen kanskje like fin på begge sider

Oppbevaring av trykkblokker

Når det drar seg på med masse trykkblokker i årenes løp, må det til litt hensiktsmessig oppbevaring. Først hadde jeg blokkene i plastkasser med tynn isopor mellom lagene. Det ble tunge kasser og litt «gruvalt» å lete fram akkurat den blokken jeg hadde bruk for. Derfor så jeg meg om etter en bedre løsning. IKEA hadde en løsning som heter Alex. Det ble ganske mange skuffer å montere, men jeg hentet fram den gamle ingeniøren i meg, og la i veg.

• 

• 

• 

• 

• 

Jeg har kategorisert blokkene og skrevet nummeret med sprittusj på baksiden av dem, slik at folk som kommer hit for å trykke kan legge blokkene på riktig plass etter bruk.

• 

• 

Det kommer stadig folk hit for å trykke på skinnfellene sine. Det er et tilbud jeg har hatt i årevis til de som kan å trykke og kan arbeide selvstendig. De som har lært å trykke kan komme for å trykke på verkstedet mitt. Da får de farge og låne trykkblokkene og øvrig utstyr som trengs til trykkingen. For det må de betale 300kr, avtale på forhånd og rydde opp etter seg!

Om å prøve å sy pene sting …

Man sier at øvelse gjør mester. Det er sikkert litt både og. Det gjelder vel å være bevisst og jobbe med saken! Jeg har øvd i et par titalls år og slik som på bildene her har jeg nå endt opp med å sy.

Kastestingene, – den første sømmen har 5 mm mellom stingene. Disse stingene synes jo ikke i det ferdige produktet, men det gjør jo stingene vi syr på båndet over den første sømmen.

Jeg bruker 10mm brede bånd og her er det 6-7mm mellom stingene. Mine sting har kort synlig tråspenn. Jeg stikker ned i fellen rett utenfor der forrige sting kom opp. Så strammer jeg nok ganske mye, men prøver å ikke snurpe. Båndet over sømmen bulker litt ned for hvert sting. Det synes jeg er greit, men når jeg trykker hender det at fargen ikke dekker nedi ved stinget, da må jeg bruke en liten pensel og putte litt farge nedi der.

Jeg tror det er ganske mange som syr penere enn meg, men noen syr styggere også, så dette er ment som inspirasjon til de som arbeider med saken, – oss nerder imellom!

Hadelandsdamer med varmende småting.

I helga har ti damer fra Hadeland lært forskjellige sømteknikker og sydd seg småting av saueskinn.  Er de ikke fine?
Kurset var i regi av Lunnner husflidslag.

Innskjøting i saueskinn

I «armhulene» til sauen vokser det ikke ull. Det er der vi lager innskjøtinger for å få skinnet til å «vokse», slik at vi kan utnytte skinnet bedre. Vi vil selvfølgelig at skjøtene skal bli pene og bortimot usynlige. Her er mitt triks for å få det så pent som mulig:

 

Først klipper jeg bort den hårløse biten av skinnet. Jeg klipper en slak og jevn bue. Så legger jeg plexiglasslinjalen min oppå. Jeg lar linjalen følge ytterkantene av skinnet. Oppå linjalen legger jeg gjennomsiktig plast eller papir. Nå bruker jeg omslagsmapper av plast som jeg klipper opp i bunnen. Med en sprittusj tegner jeg av konturene av hullet, slik at jeg får et mønster som er akkurat like stort som skinnbiten som mangler. Så klipper jeg mønsteret ut fra plasten. Det kan være lurt å skrive noe på mønsteret, slik at du ikke kommer i skade for å bruke det fra vranga.

 

Tegn av mønsteret på en skinnbit. Husk å la den nye biten ha ulla i samme vokseretning som feltet der den skal sys inn.

Jeg legger den nye skinnbiten på plass der den skal sys inn og merker opp der skinnet skal møtes, slik at jeg ikke drar det ut av stilling mens jeg syr. Så syr jeg med kastesting over skjøten og når sømmen er ferdig sydd, flater jeg ut sømmen med et glatt håndtak på ei saks.

 

Nå er det på tide å renklippe ytterkanten av skjøten.

Så sys båndet over sømmen:

 

Husk alltid å sy yttersvingen først. Jeg bruker 10 mm bredde på bandene. Da er det ikke noe problem å jevne ut den ekstra lengden på båndet i innersvingen.

– og fra ullsiden kan ingen se at det er en innskjøting her!

Fra «Skinnfellgruppa» på Facebook tar jeg med følgende :

Spørsmål- kan man ikke bare bruke den biten man klipper ut som mal for den nye som skal skjøtes inn? Eller blir den litt unøyaktig?

Den blir (nesten) alltid for stor! Husk at sauen var tredimensjonal, og nå prøver vi å lage et flatt skinn. Det varierer mye hvor godt skinnet er strekt ut i beredningen. Jeg har god erfaring med å benytte denne teknikken selv. Nå har jeg lært bort denne måten å gjøre det på i kursene jeg har hatt gjennom mange år og resultatene er mye bedre.

Småting-kurs

Denne helga var det kurs i å sy småting av saueskinn på Raulandsakademiet. Vi hadde det kjempehyggelig og jeg tror alle lærte noe nytt. Vi startet med å sy en prøvelapp, men selv det kan være moro, når man ser nytten av de forskjellige sømmene. Det ble luer, pulsvarmere, votter, skjerf, krage babyposer osv.
Om tre uker (20. og 21. okt) skal det være tilsvarende kurs på Roa, arrangert av Lunner husflidslag. Der er det ledige plasser!

 

Heder og ære

Det er mange år siden jeg sist deltok på en utstilling eller messe. Under et øyeblikk med overskudd og kreativitet, som falt sammen med at noen andre trakk seg fra deltakelse, havnet jeg på «Damene på Gården» på Brandbu. Dette førte til at jeg hadde snaut to uker med produksjon av akkurat det jeg selv ville lage! Jeg koste meg!

Belønning fikk jeg også i form av Norges Husflidslags «Diplom for godt håndverk». Diplomet ble også gitt til sølvsmeden fra Vesterålen og pilfletterene fra Sarpsborg.

Det er mange hyggelige folk å treffe, men noe større salg ble det ikke. Det er alltid slik at folk gjerne vil ha noe litt annerledes enn det jeg har med og pengene sitter ikke så løst hos folk på Hadeland.

Hvis noen vil kjøpe puter (1500kr), babyskinn av gotlandsfår, med navn om ønskelig (3500kr) eller skinn til å sitte på (1250kr) Har jeg fortsatt det for salg. Kontakt: britt@skinnfell.no

Krus

Krus på skinnfellen er pynten som sys på til slutt.  Det er opp til hver og en å finne sin egen vri, for det finnes ingen spesielle tradisjoner for dette.  Jeg syr ikke krus på alle skinnfellene jeg lager, men noen ganger gjør jeg det slik:

Vi har en beretning fra Torpa som jeg har gjengitt i boka jeg har skrevet:

I Sverige har  det kanskje vært behov for å pynte skinnfellen litt mere, for de trykte jo ikke på fellene sine der. Disse er inspirert fra krus på svenske feller.

 

Sommerkurset på Raulandsakademiet 2018

Også i år er det all grunn til å være stolt av resultatet av skinnfellkurset. Det synlige resultatet er vakre skinnfeller og i tillegg ble det etablert varige vennskap og gode minner fra ei flott uke i Rauland.

Når folk kommer med ambisjoner om å lage en stor skinnfell, holder det ikke å jobbe fra 8.30 til 16. Det blir innsats både ettermiddag og kveld, – og for noen ble det  litt nattarbeid også!

Trykking er alltid spennende. Det er fint å ha noen hjelpemidler, som den røde, smale tapen, så trykkene blir plassert riktig.

Rød kant kan man også lage på fellen i form av hverdagskant av rød svinemokka.

De fleste ville ha «brudekant» på fellen sin, selv om ikke alle ble ferdig med det til vi tok avsluttningsbilde. Selvfølgelig viste vi stolt fram fellene til deltakere på andre kurs.