Hverdagskant

Jeg føler behov for å forsvare hverdagskanten. Den er stram, fin og praktisk! Den har fått rykte for å være sein å lage, men det er bare delvis sant.

Det er viktig å stramme skinnbandet litt før vi begynner å sy. Jeg fester det med klyper langs hele siden. Båndet ligger med rettsiden av skinnbandet mot ullsiden på fellen.

Jeg syr små tråklesting/forsting ca 3mm innenfor kanten. Hvis skinnet er tynt og greit å sy i, kan man gjerne ta flere sting på nåla. Da er det greit å ha ei lita tang til å dra gjennom nåla med. Etter 3-4 sting tar jeg et lite sting tilbake for å låse sømmen. Denne sømmen blir usynlig, så det er greit å sy den med den vanlige lintråden.

Når man syr kastesting, slik som når man syr innskjøtinger i fellen, vil sømmen lett gli ut, eller flates ut. Det ønsker vi jo ved innskjøting, men her skal ikke sømmen flates ut. Båndet skal ligge rundt ytterkanten av skinnet, uten synelige sting. Jeg lærte i sin tid å sy kastesting her, men det er ikke praktisk at hverdagskanten «glir ut», derfor har jeg gjort det slik som beskrevet her i mange år nå, for det blir finere!

Når jeg har sydd den første sømmen helt ut på en side, bretter jeg skinnbandet over kanten, slik at det blir liggende på begge sider av fellen.

Til den andre sømmen blir det penest å bruke sytråd med samme farge som skinnbandet. Nå har jeg klart å skaffe lintråd i gult som jeg har brukt her, samt rødt, brunt og svart.

Jeg synes det er greit å avslutte den ene siden før jeg begynner på den neste. Når du legger båndet helt ut til kanten, vil hjørnene bli greie, men hvis du har ekstra tynt skinn til kanting, kan du brette det rundt hjørnet uten å klippe det av.

Den hvite snella koster 150kr og de fargede 200kr.

Skinnband til kanting i 20mm bredde koster 50kr/m

 

 

 

 

Reklamer

Sitteunderlag som julepresanger

Det kommer til å bli mange ganske myke pakker under juletrærne i år, – jeg har i hvert fall gjort mitt for å bidra til det.

For å få et produkt til en «vettug pris» lager jeg en del sitteunderlag uten sydd kant, men med en trykt kantbord rundt som avslutning.

Det blir helt greit, men jeg skal innrømme at jeg synes det er ganske mye flottere med en sydd kant og snurrede snorer i hjørnene.

Også må det trykkes. Rødfargen hadde jeg fra før, – det er en av standardfargene mine som jeg har blandet til i alle år. Jeg har også en blågrå farge, men til de blå kantskinnene ville jeg ha en blåere farge på trykket. Det ble fortsatt ganske neddempet.

 

 

 

Pose til iPad

Nå har jeg sydd en ny pose til iPaden min. Den er beregnet på å kunne ta av for støt og riper når jeg skal ha med iPaden i handveska på reiser.

Jeg brukte et skinn av leichesterfår som hadde mange skader og derfor ikke var egnet til babyskinn.

Størrelsen på posen er størrelsen på iPaden + 1cm. Bakstykket lagde jeg 8 cm høyere en forstykket, for å ha en klaff til å brette over. Jeg valgte å sy sømmen med bise av rødt nappaskinn.

Til denne sømmen må vi sy fra ullsiden. Legg kjøttsidene mot hverandre med nappaskinnbåndet mellom, brettet dobbelt på langs. Sett på klyper hele vegen rundt før du begynner å sy! Nå skal det altså være fire lag med skinn og du skal sy ca 3 mm fra kanten med små tråklesting (forsting) og ett låsesting (attersting) for hvert 3-4 sting. Når du har sydd sammen forstykket og bakstykket, syr du en «hverdagskant» rundt åpningen/klaffen. Her rundet jeg hjørnene litt, for å få en sammenhengende kanting.

Jeg klarer ikke å la være å trykke på slike ting!

For å holde posen lukket, kjøpte jeg noen vanvittig store trykknapper. Egentlig var posen penere uten, men mer praktisk med trykknapper. Da holder den seg lukket.

Kurs på Gjøvik høsten 2017

Nå blir det både skinnfellkurs og kurs i å sy småting av saueskinn på Gjøvik igjen! Også denne gangen blir kurset på Gjøvik Videregående Skole og det blir arrangert i samarbeid med Raulandsakademiet.

Jeg kan ikke by på riktig så fine kulisser til avslutningsbildet som dette fra Raulandsakademiet, men kurslokalene på Gjøvik Videregående skole er utmerkede!

Skinnfellkurset blir på følgende tider: (Introduksjon, tilskjæring og søm)

• fredag 27. oktober kl 18 – 21
• lørdag 28. oktober kl 09 – 19
• søndag 29. oktober kl 09 – 18

(Trykking:)

• fredag 17. november kl 18 – 21
• lørdag 18. november kl 09 – 18 (eller til vi blir ferdige)

Kursavgiften er på 2000 kr. For dette får du 34 kurstimer, lån av trykkblokker (jeg har MANGE!) samt farge og utstyr til trykkingen.

Jeg kan skaffe skinn i fellkvalitet, fra de fleste nordiske saueraser til de som ikke har skinn selv. Nåler, lintråd og øvrig utstyr til skinnfellsøm har jeg også for salg.

Hvis du kommer langveisfra til dette kurset, kan du kanskje overnatte hos søskenbarnet. Hvis du, mot formodning, ikke har et «sysjenbånn på Gjøvik», er Hovdetun Vandrerhjem er også et godt alternativ. (Tlf 61 17 10 11. Si at du skal på skinnfellkurs når du bestiller, så får du medlemspris på overnatting der! Det er lurt å bestille rom i god tid.)

Hvis du vil være med på kurset kan du melde deg på ved å sende en mail til: tcbterje@online.no  Har du spørsmål kan du gjerne ringe meg på tlf 92662393

Kurset i å sy småting av saueskinn blir på følgende tider:

• Fredag 10. november kl 18 – 21
• Lørdag 11. november kl 09 – 17
• Søndag 12. november kl 09 – 16

Kursavgiften her er 1500 kr som inkluderer heftet «Sy i saueskinn», samt materiell og utstyr til prøvelappen med ulike sømmer som vi starter kurset med å sy. Videre er lån av trykkblokker, farge og utstyr til trykking inkludert i kursavgiften.

Skinn til de ulike modellene kan kjøpes under kurset.

Moderne/tradisjonell farge.

Jeg har lenge hatt 9 ulike farger til skinnfelltrykk, som kursdeltakere, folk som syr skinnfeller, og jeg selv, har hatt å velge mellom til trykking.

Alle disse fargene blander jeg til selv, men så fikk jeg for meg at det måtte være mulig å blande en farge lik orebarkfargen som de gamle skinnfelmakerne brukte. Moderne tekstiltrykkfarge er nok grei miljømessig, og den har dessuten mange fordeler som ikke orebarkfargen har. (Lysekte, vaskbar, grei å jobbe med, lett å gjøre ren trykkblokkene.)

Det viste seg å ikke være helt lett, så etter litt prøving og feiling innså jeg min egen begrensning og tilkalte hjelp. Når man er så heldig å ha ei venninne som kan fargeteori og i tillegg har mange års praksis med undervisning i «tegning, form og farge», var det lett å finne ut hvem jeg skulle ringe til. Gudrun kom, og syntes til og med et det var en morsom oppgave!

Det var fortsatt ikke helt lett, – men hvis man kan litt fargeteori har man selvtillit til å tilsette blått!

Det ble usedvanlig mye prøving og feiling! Det verste av alt var at etter at fargen hadde stått ei stund, ble den mye lysere, men det klarte jeg selv å justere. Nå har jeg fått en farge som er temmelig lik orebarkfargen fra gamledager. – Også spørs det om jeg klarer å rekonstruere denne fargen senere …

Orebarkfarge til skinnfelltrykk

Siden tradisjonen med å sy og trykke på skinnfeller er veldig gammel, måtte skinnfellmakere før bruke andre fargestoffer til å trykke med enn de vi nå har tilgang til. Orebarkfarge var mye brukt. Det er altså barken av gråor, som har dette kraftige fargestoffet som blir enda tydeligere når det kommer i kontakt med lys og luft.

Treet må felles, og dette må gjøres når sevjen går, altså tidlig på våren. Fra gammelt av het det også at dette måtte gjøres på økende måne(!) – og ha gjerne hansker på. Det tok lang tid å få fargen av hendene mine.

Så skal barken hakkes opp, og siden jeg er glad i moderne utstyr, fant jeg ut at det var kjekt å bruke ei kompostkvern til å grovhakke barken. – Men når jeg først var i gang med elektriske hjelpemidler, fant jeg ut at den gamle hurtigmikseren som jeg hadde arvet, ville sikkert gi mindre biter.

Så tilsatte jeg vann og lot det stå på badegulvet til det hadde gjæret ferdig. Det tok vel 14 dager. Deretter kommer kokingen, og på dette tidspunktet bør prosessen flyttes utendørs. Det lukter! Etter noen timers koking, var det bare å sile, for å få ut barkbitene fra væsken.  Jeg brukte først et dørslag og deretter silte jeg gjennom et gammelt kjøkkenhåndkle.

Så er tiden kommet for å redusere væsken, eller koke den inn til en mer konsentrert farge som det går an å trykke med.

Fordeler med orebarkfarge:

1. Jeg synes fargen ble fin!
2. Det var slik det ble gjort i gamledager.
3. Det blir et naturlig og miljøvennlig fargestoff.
4. Tørket orebark kan oppbevares og brukes lenge (flere år).

 

Ulemper med orebarkfarge:

1. Det tar lang tid og er mye styr å lage fargen.
2. Du må ha tilgang til oretrær akkurat på den riktige tiden på året.
3. Det er vanskelig å få god konsistens (viskositet) på fargen. Hvis den er for tynn gir den dårlig trykk og hvis den er for tykk legger den seg på overflaten og krakelerer.
4. Fargen trekker utover i skinnet hvis trykket blir vått. (Kan ikke vaskes.)
5. Trykket blir ikke lysekte, det vil si at det blekner lett i sollys.
6. Det er vanskeligere enn vi er vandt til å få trykkblokkene rene igjen.

 

Hvis noen, på tross av dette vil prøve selv, har jeg tørket og hakket orebark til salgs!

 

 

Om å skrive på skinn

 

 

Mange har spurt meg hvordan jeg trykker navn og dato på skinnfellen. Svaret er at jeg gjør det ikke! Jeg har prøvd å trykke, og en tid hadde jeg et sett med bokstaver med meg på kursene jeg hadde. Det viste seg å være veldig vanskelig å få pent. Å trykke bokstavene i riktig høyde og avstand er noe bortimot umulig. Derfor har jeg prøvd meg fram med diverse alternativer. Lenge brukte jeg en liten, stiv pensel til å male navnet på, men det er vanskelig å få penselen smal nok og stiv nok, så nå har jeg endt opp med å bruke en uttørket tusjpenn (det har jo alle, for tusjpenner tørker jo på rekordfort).

Jeg har valgt en skrifttype som jeg synes er «passe jålete», Monotype Corsiva. Jeg skriver navnet, eller annen tekst jeg skal skrive på fellen på datamaskina mi, så skriver jeg den ut omtrent så stor som jeg vil ha den på fellen, gjerne størrelse 90. Jeg klipper ut teksen, slik at jeg kan plassere det der jeg vil ha det på skinnet. Deretter lager jeg en strek til å skrive på, ved å presse siden av en liten stål-linjal ned i skinnet.

Så er det bare å skrive i veg! Spissen av tusjpennen må dyppes i fargen flere ganger for hver bokstav. Jeg har ikke noen vakker handskrift, men jeg opplever at det er ikke poenget her, – for dette er å etterape noe som allerede er skrevet. Det er ikke alltid det blir helt likt heller, men det blir bra nok – og bedre enn mine alternativer.

Prøv selv, først på en liten skinnbit, så vil du oppleve at det var ikke så vanskelig som du trodde!