Det er bare de aller flotteste skinna av gotlandsfår som bir beredt med hel ullengde, så dette er eksklusiv vare.
Denne fellen (ett skinn) er 65 x 85 cm og har en brudekant på 3 cm bredde.
På den andre siden av skalaen for eksklusivitet er skinn til sitteunderlag, – men alt til sitt bruk! Kvalitetene som er bra til sitteunderlag er jo at skinnene er myke og gode å sitte på og at de skal tåle bruk både ute og inne.
Skinnfellene jeg har sydd i denne førjulsperioden er av gotlandsfår med 4 cm ullengde. Det er en svært anvendelig skinnfell som kombinerer mange gode bruksegenskaper. Den blir liten nok sammenbrettet til å kunne ligge i sofaen, den har nok ull til å gi den gode “skinnfellfølelsen”, den tåler mye bruk uten å bli slitt eller tovet, også kan den vaskes når den blir alt for flekkete.
Bildene mine er fra trykkeprosessen. Jeg bruker rød, smal tape til å merke opp der jeg skal trykke. Denne tapen er ikke et eksklusivt spesialprodukt, men rett og slett slik tape som brukes i frukt- og grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. Den er smal, syns godt og setter ikke merker på skinnet. (Jeg lar aldri tape sitte på lenger enn max til neste dag.)
Når det skal være brudekant på fellen, er det en fordel å trykke før kanten sys på. Jeg setter tapen innenfor brudekantbredden, slik at første kantbord kommer en cm innenfor brudekanten.
Jeg synes det er greit å bruke tapen som hjelpemiddel også til å få jevn avstand mellom kantbordene.
Jeg synes det er best å spare seg for de helt store tabbene, slik som å trykke mønsteret på midten av fellen skjevt. For å unngå det investerer jeg heller litt tid i planleggingen. Jeg taper opp rutemønsteret på fellen og trykker først når jeg har sett at det stemmer. Hittil har jeg aldri trykket en perfekt skinnfell, men de helt store brølerene har jeg unngått ved å være grundig i planleggingsfasen.
Disse tre fellene skulle egentlig være helt like, men vrang og sær som jeg er, laget jeg dem litt forskjellige. (“Same, same, but different”)
De to siste helgene har det vært trykkedelen av kursene på Gjøvik og i Øystre Slidre. Alle fikk fellene sine ferdige og det ble mange fine trykk!
Vi syr gjerne på brudekanten etter at fellen er trykket. Litt synd, for etter at vi er ferdige med å trykke, forsvinner alle hver til sitt, også er det ikke så lett å få tatt bilder. Det gjør seg uten tvil godt med den rammen rundt fellen som brudekanten danner, men den er altså ikke med her.
Dette skinnet var superlett og mykt, så det nærmest ba om å få komme til en baby! Det røde hjertet er gotlandsskinn som er farget både på skinnsiden og ullsiden. Det kom akkurat der på grunn av en skade i skinnet. Ulla er mørkegrå, men dette lammet har hatt det til felles med flere ivrige skinnfelldamer, at det har lysere grå “ettervekst”.
Et soveskinn til baby behøver ikke nødvendigvis å være tilskåret og sydd. Den naturlige fasongen på skinnet gjør det lett å putte beina (sauen sine-) ned under madrassen slik at skinnet ligger stødig på plass.
I folkelig norsk tradisjon var det mange som trodde at symboler som var skjult hadde ekstra kraft. Da er det fint å trykke noen vernesymboler på baksiden av skinnet den nyfødte skal sove på. Her har jeg trykket på et mimosagarvet skinn til mitt nye barnebarn.
Jeg har også trykket på tre stolskinn av spælsau.
Synd at det er bortimot umulig å få tak i skinn av norsk pelssau til en overkommelig pris! Jeg var så heldig å få kjøpt noen skinn for en tid siden. Disse er beredt i Norge, så det er litt mere styr å vaske dem, dessuten er de ikke riktig så godt strekt og slipt som de svenske skinnene er. De er også kardet opp etter beredningen, slik at de ser ut som en godt børstet puddel! Det finnes det tiltak mot. Det er bare å dusje ullsiden med rent vann. Bruk ei sprayflaske. Siden vanndråpene gjerne legger seg oppå ulla, må det jobbes litt med å få vannet ned i ulla. Ved å stryke over ulla med handa, kan man få ulla litt våt. Så ristes skinnet ganske kraftig, – og det bør skje utendørs, for det blir temmelig vått omkring. Etter denne behandligen er det viktig at skinnet får ligge til tørk uten noe oppå. Det kommer fram fine krøller som legger seg i “stabler” etter denne behandlingen.
Store, fine skinn som ikke passer sammen med noen andre skinn, kan gjerne bli til små feller som kan brukes i stoler eller som babyskinn. ( Eller de kan bare ligge der og se pene ut! )
Jeg har fått meg noen nye trykkblokker, selv om jeg er den første til å innrømme at jeg hadde rikelig fra før! Den innerste kantborden på denne fellen, samt hjertet og blomsten i midten er kopier av gamle trykkblokker fra Helgeland. De er alle fra Fjellform.
Babypose av gotlandsskinn er et populært produkt. Selv er jeg temmelig entusiastisk når det gjelder bruksegenskapene til en slik babypose, og tilbakemeldinger fra foreldre er minst like entusiastiske. Det finnes definitive verre ting et barn kan bli “avhengig av” enn en saueskinnspose! I tillegg til at denne vokser med barnet, har den flere prisverdige egenskaper; den er både myk og deilig, vaskbar og slitesterk!
Jeg synes det er fint med ekte hornknapper, så jeg satte i sin tid himmel og jord i bevegelse for å få tak i det. Når knappene og hempene skal sys i, må jeg mobilisere all min tålmodighet, for det blir jo ganske mange. Det er best med tre knapper og tre hemper på hver side, altså tilsammen12 tvinnede hemper, hvorav 6 med knapper.
Jeg pleier å sy fast hempa i skinnet under kanten, og når begge ender av hempa er sydd godt fast, syr jeg kanten nedtil, slik at den ikke skal “gape” når posen er i bruk.
Her er hempa i øvre hjørne, før jeg har sydd nedtil kanten.
